Dunk, dunk. Dunk, dunk.
14. februar 2010
Hjerterytmen på Tord’s hjerte. Et hjerte vi under svangerskapet hadde fått indikasjoner på ikke var helt sånn som det skulle. Skulle jeg føde på Riksen? Eller var det trygt nok å føde på Haukeland? 3-D ultralyd – blant de første i Norge som fikk se et bilde av fosteret i 3-D. Fordi legene hadde indikasjoner på at noe var galt. Alvorlig galt. Men så neste gang vi var til UL var alt bra. Det er vanskelig å tolke ultralyd av et fosterhjerte. Spesielt når gutten ikke var samarbeidsvillig.
Etter fødselen ble det konstantert at han hadde en liten hjertefeil – men hvordan dette ville utvikle seg visste ingen. Vi tok en dag om gangen. Hjertet var det vi fokuserte minst på. Den gangen. Men nå når han har vokst må jeg innrømme at jeg har tenkt på det. Er han mer sliten enn normalt? Er han slapp og bleik? Kaldsvetter han mye?
Fredag var vi avgårde for kontroll igjen. En og en av utfordringene er plassert. Enten for alltid, eller under kontroll. Hva som venter oss, vet vi selvfølgelig ikke. Men det meste er under kontroll for nå. Bortsett fra hjertet. Det var en god stund siden sist kontroll, og selv om sjansene var størst for at alt var bra så visste jeg ikke helt sikkert.
Fotsporene som fører til og fra barneklinikken vitner både om glede og sorg
Og Ormen den Lange som henger i tunnellen mellom hovedbygningen og Barneklinikken er ikke alltid like beroligende
Men vel inne hos sykepleieren skjedde ting raskt; først var det EKG – 10 klistremerker på brøstet var store saker!
Deretter var det ultralyd. En utfordring å få en urolig 5-åring til å ligge helt høddande rolig, men med kaptein Sabeltann som film på veggen gikk det over all forventning
Og kort tid etter fikk mamma den gledelige meldingen om at hjertet så helt, helt friskt ut! 5 år til neste kontroll!!! Da tok vi oss tid til å hilse på alt som var i tunnellen!
