20. desember 2009
Photo-almost-each-day 2009
Ja da! Jeg vet det. Det er ALTFOR tidlig for juletrepynting. Det skal gjøres 23. desember. Etter at huset er vasket, kakene ferdiglaget og pakkene innpakket. Da skal det kun gjenstå pynting av tre og hus. For deretter å bare slappe av. Juleaften. Med ’3 nøtter til Askepott’, Donald og vennene – dyne på sofaen og med en god følelse og forventning i kroppen.
Sånn var det før. For mange år siden. De avslappende juleaften-morgenene tok slutt i det jeg fikk ansvaret. Planlegging til tross – det er alltid masse igjen som må gjøres før gjestene kommer. Har ikke sett ’3 nøtter til Askepott’ på mange år. Men jeg har hørt lyden. Og nå så jeg at de solgte den som DVD. Så neste år kan jeg se den 1. juledag istedet. Blir ikke helt det samme, men pytt sann. Donald surrer og går hele året så han klarer jeg meg uten.
Men pynting av treet 16. desember er HELT HELT feil!!!
I år måtte det bli slik. Jeg vil ha med meg litt av forventningene til ungene. Litt av barndommens følelse av lykke og spenning. Lukt av jul. Selv om grønnsåpen ikke er fremtredende. Og selv om det fortsatt er 7 dager til vi egentlig skal pynte treet.
Men i år blir alt oppned likevel. Så da kan tradisjonene brytes.
17. desember 2009
Photo-almost-each-day 2009
Nei, ikke akkurat for øyeblikket. Ikke for Turi. Hun har nemlig mistet Gråtass. Hennes aller beste venn døde natt til i dag. Ingen vet hvorfor. Han ble funnet helt stiv i naboens oppkjørsel. Men helt urørt. Ingen påkjørsel. Ingen skader. Ingenting. Han hadde hostet noe i det seneste, men han er vaksinert. Mot katte-influensaen. Selvfølgelig burde jeg tatt han med til dyrlegen, men jeg var ikke der i tankene. Ikke i det hele tatt. Nå er han død. Og Turi gråter. Mamma-hjertet mitt blør. Det er hennes første føling med døden. Hun vet hva det betyr. Men har ikke skjønt omfanget av det. Ikke før nå.
Anne og Bjørn tok vare på Gråtass. Pakket han inn og la han i fryseren. I tilfelle vi ville begrave han. For en omtanke! Pappa, Tord og nabo-guttene hentet han, og begravde Gråtass under store og dramatiske omstendigheter. Turi orket ikke. Men senere på kvelden laget ungene og jeg et kors til han. Brant inn navnet. Og en tegning av han. Og da fikk Turi den seremonien hun trengte. Helt alene.
Det gjør vondt i hjertet mitt, sier hun. Men trøster seg med at Gråtass har hatt et godt liv. Et veldig godt liv.
Og fortsatt har vi mammaen igjen. Malin. Hun er svart. Og ikke fullt så kosete. Egentlig er hun pappa sin katt. Det er han hun vil kose med om kvelden. Aldri ungene. Men nå ligger hun faktisk i Turi sin seng. Ikke under dynen. Men i fotenden. Det er akkurat som om hun skjønner at Turi trenger trøst. En myk trøst. Kanskje verden kan bli litt bedre likevel?
Turi og Gråtass 1. september.
15. desember 2009
Photo-almost-each-day 2009
Merker at 365-dagers prosjektet mitt går mot slutten. Har liksom sluppet opp for tema – eller det vil si, har sluppet opp for gnist til å skrive. Jeg kommer helt sikkert til å fortsette skrivingen – og fotografering! – i 2010, men ikke hver dag. Ikke slik som nå i 2009, da har jeg faktisk tatt et (eller flere bilder), skrevet en epistel – ikke alltid om det som har skjedd den dagen, men iallefall noe – og postet på bloggen. Hver dag. Alle dager, unntatt de jeg har vært på jobb i havet. Ikke verst bare det! Iallefall ikke for meg – har en tendens til å begynne på ting, og ikke fullføre dem. Ikke alle prosjekter, men mange… Men må innrømme, det har vært en god push på å forsøke og bli en bedre fotograf. Jeg har pløyet bøker og internett, lest og lært. Og funnet ut at dette med fotografering er vanskelig. Og utrolig artig! Og Turi stusser hver gang vi er ute på noe nå der kameraet ikke er med.
Skrivingen er noe nytt også. Jeg har alltid likt å skrive, men har liksom ikke visst hva jeg skulle skrive. Nå har jeg mer eller mindre en dagbok med mine betraktninger omkring store og små hverdagshendelser, tanker og følelser. Ikke noe politiske eller religiøse greier, ikke noe høytsvevende eller dypt intellektuelt. Men meg. Gry sine tanker anno 2009. Om barn og familie. De helt nære ting. Og jeg tenker sånn at det kanskje kan være litt artig for ungene en gang i fremtiden å lese om hva mammaen deres brydde seg om det året de var 5 og 7 år gamle. Kanskje. Men kanskje ikke. Uansett – jeg har hatt en fin tur. Fortsatt gjenstår noen dager – men altså; i dag hadde jeg sluppet opp for tema. Derfor dette. For å forklare hvilke refleksjoner jeg har gjort meg gjennom året. Eller kanskje mangel på sådanne??
14. desember 2009
Photo-almost-each-day 2009
Egentlig skulle det være juletrehogst. Inne hos Nina og Olav. Men Olav er på havet, og Nina på søndagstur. Og da droppet vi årets juletrehogst. Dessverre. For egentlig er dette en flott tradisjon. Opp i skogen. Tenne bål. Finne et tre. Som ikke er for langt unna. Og ikke er for kort. Eller for langt. Eller for glissent. Eller skjevt. Men i følge tradisjonen skal Nina og Olav være der! Så det var enstemmighet blant alle at da dropper vi det. En tradisjon er en tradisjon – og da må alle elementene være på plass! Så vi kommer sterkere igjen neste jul!
Men juletre må vi ha. Og siden jeg reiser i havet fk torsdag har jeg lovet at alle slike ‘juleting’ skal være fikset. Lars-Erik er god på mye, men pynting er definitivt ikke noe han kan. Så da blir det faktisk pyntet juletre onsdag 16. desember. En hel uke før tiden, men det er tross alt bedre enn ingen juletre. Sier jeg, og bryter igjen en tradisjon. Men nå er det liksom ikke tradisjon at jeg ikke skal være hjemme i julen heller, da!
Så i år ble det juletrefangst. Ikke hogst. Ikke nedfelling. Ikke sleping gjennom halve skauen fordi ‘de fineste treene er lengst borte’. Men en tur til det lokale gartneriet. Som heldigvis hadde sønsdagsåpent. Der de ansatte (gutter!) kvistet treet. Og hogg til stammen slik at treet mest sannsynlig, og forhåpentligvis, går rett ned i foten. For det er et prosjekt hvert år. Et spennende prosjekt. Så får vi se hvordan det går på onsdag…
13. desember 2009
Noonan syndrom, Photo-almost-each-day 2009
For nå har guttungen fått ATV. All Terrain Vehicle. Han har allerede en motorcross på 50 CCM. Men han har ikke balanse. Og vil sannsynligvis ikke lære å sykle en vanlig sykkel på flere år enda. Så da måtte vi gjøre noe annet. Tord vil aldri kunne bli noen fotballspiller. Greit nok hadde han kunnet deltatt på treninger nesten lik linje som kompiser, men spenst, styrke og koordinering er ikke fremtredende egenskaper hos han. Og når fotball stort sett er det eneste som guttunger driver med her i bygda, må vi finne noe annet. Noe annet som han kan hevde seg i. Noe annet som gjør at han får anerkjennelse blant gutta. Selv om han ikke spiller fotball.
Heldigvis har Tord en pappa som selv elsker fart. Motorer. Og er en hai til å mekke. Tord selv er heller ikke ukjent med tennplugger. Batteri som må lades. Skiftenøkler og driller. Her har han et potensiale som vi må utnytte. Derfor ATV. Derfor cross-sykkel. Selv om han bare er 5,5 år. Den må tidlig krøkes…
Og som mamma så føles det beroligende at vi kanskje her har funnet noe som gjør at han kan hevde seg. Iallefall har pappa’n og han en stor felles interesse!
12. desember 2009
Photo-almost-each-day 2009
Da var en av de største dagene som forskolebarn kommet. Lucia-toget! Alle ungene som går siste året i barnehagen har nemlig ansvar for å være i Lucia-toget under foreldre-frokosten. De ansatte har bakt lusse-katter i flere dager, vært sent på jobb for å dekke på til 100+ til frokost, og tidlig på’an for å legge siste hånd på resten. Og ungene har øvd på Lucia-sangen! Og ‘Smil og vær glad’. Og ikke minst ‘Jeger Bom-Bom’! Har nok en anelse om at øvelsene har vært mer høyrøstet enn fremføringen. Alle voksne og alle små-søsknene virket nok i skumleste laget. Selv for Pompel og Pilt. Eller Knoll og Tott som de blir kalt i barnehagen. Tord og bestekompisen Birk kom gående hånd-i-hånd. Godt støttet av hverandre. Selv om de begynner å bli store så er verden tydeligvis enda større.
Men lusse-kattene smakte godt!
Photo-almost-each-day 2009
Polkagriser er røde og hvite. Ikke rosa og hvite. Men jeg skal bare si at når man lager dropsene selv – da blir det hvite rosa. Det er ikke så enkelt å få rødfargen i 1/3 av sukkermassen, samtidig som hvitfargen (forøvrig titanoksid) og peppermynteessensen blandes i den resterende massen. Og begge blandingene skal være like varme – hvis ikke klarer man jo ikke å få formet massen. Alt dette skjer i løpet av noen minutter. Noen meget varme og hektiske minutter.
På tross av rosa-fargen; dropsene smakte som polkagris. De orange sitrondropsene smakte som sitrondrops. Sure sitrondrops. Og den tyrkiske pepperen var akkurat slik tyrkisk pepper skal smake som. Helt fantastisk! Et par brente fingrer og et sukkerklebrig gulv var det eneste som var negativ. Og nå tror jeg nok at det er noen som skal få litt drops i julegave. Hjemmelagde drops.
11. desember 2009
Photo-almost-each-day 2009
Skolen og barnehagen har tradisjon for å arrangere besteforeldrefest før jul. Besteforeldre og oldeforeldre. Fest på dagtid. Jeg trodde nesten ikke at det fantes besteforeldre som ikke var i aktivt arbeid. Eller som bor i umiddelbar nærhet. Besteforeldre som kan stille på barnebarnas underholdningsaktivitet. Men her inne i vår lille bygd stiller visst alle opp. Og alle har noen i nærheten. Unntatt Turi og Tord. Det vil si – de har Nossa, morfar, som faktisk ikke bor mer enn et par mil unna. Men han er i full jobb. Og har små barn selv. Så jeg kommer liksom ikke på å høre om han vil komme. Men han hadde sikkert gjort det. Om ikke annet for å glede de små. Men jeg spurte altså ikke. Og det andre paret bor i Oslo. Dermed har det aldri vært noen som har representert oss på disse festene. Ungene har heller aldri reagert. Men i år var Turi tydeligvis lei seg. Hun ville så gjerne at noen også skulle se på henne. Være der for henne.
Så jeg spurte Marita sin mamma. Hun har allerede 9 barnebarn. Men stiller opp for to små til. Slike mennesker skulle det vært mange, mange flere av. Mennesker som blir så utrolig glad av å gjøre andre glad. Og både Turi og Tord setter stor pris på Gro. Tord har aldri kjent noen andre som mormor enn henne. Hun er hannes like mye som hun er Birks. Iallefall i Tords øyne. Og nå er hun Turis også. Turi vek ikke fra hennes fang under hele forestillingen. Unntatt da hun stod på scenen og sang.
Hun sang til mormor. Til hennes egen mormor.
9. desember 2009
Photo-almost-each-day 2009
Dat kan faktisk løse det meste. Av både små konflikter og store utfordringer. De har altså ikke vært så altfor ofte på McDonald. Ungene. Fortsatt kan dette brukes som belønning. For foreldrene blir det mer en straff. Men så lenge jeg får milk-shake overlever jeg.
Nå var det handletur som var årsaken. Handletur der julegavene til venninnene og kompisene stod for tur. Skulle tro at det var nok til å ville være med, men det måtte alså en lovnad om McDonald til også. Og som ekstra-bonus; en mange-farget slush ved avsluttet handel.
Photo-almost-each-day 2009
Julebakst med ungene. Etter SFO og barnehagen. Trøtte. Sultne selv om man har spist. Middagen var nemlig ikke den som var forventet. Og ivrige.
Alt dette iblandet kakedeig, kjevle, hvetemel og kakeformer blir en opplevelse som man i ettertid smiler av. Men som når man står midt oppi det lurer på hvorfor man egentlig satte i gang. Hva er det som er så morsomt med kakedeig som klistrer seg fast til fingre, ansikt og bakstebord, mens figurene som blir overført til brettet aldeles ikke så sånn ut da man trykket dem ut. For ikke å snakke om pepperkakehuset! Skal ikke taket være rett? Spør 5-åringen. Mens han ser litt mistrøstig på taket som nettopp er lagt på bakepapir. Det har ikke en eneste rett linje. Dermed må taket skjæres ut på nytt. Denne gangen direkte på platen.
Men når man tar seg tid til å ta bilder midt oppi alt dette er det utrolig hvor fort man glemmer stresset og følelsen ‘dette-burde-jeg-aldri-satt-i-gang’! For minnnene er der. Og guttungen vil garantert huske dette neste år. Og forlange at vi igjen gjentar samme ting.
Same procedure as last year, Mamma. Same procedure as every year, Darling!
